He-he. Hva har skjedd? Jo - I bryllupet til Hege traff jeg Kjell Morten (kjæresten til Kari), og han inviterte meg på rådyrjakt i Ogndalen i høst. Nå var tiden kommet, og i det verste snøværet, dro jeg oppover tidlig lørdag morgen. Det snødde og iset, og i kavet med å få av isen av vindusviskerne, "hektet" jeg på kanten og ble dratt av veien. Men det var godt med snø og en myk "landing".
Jeg gikk til nærmeste gård og møtte en kar som spurdte: "Unnskyld at e spør, men det e vell itj du som kjem frå by'n å ska vær med på rådyrjakt i dav"? Joda, det stemte- og det skulle han også. Så dermed ble jeg kjent med en trivelig kar som het Ole Bernt. Han dro meg opp med traktoren.
Her er vi kommet til Hollås og legger strategien for jakta. Fra venstre; Kjell Morten, Svein og Ole Bernt.
Kari og Marita var kommet kvelden før.
Men så var det ut på post. Utrolig spennende. Jaktradio på øret kunne forteller at drevet nærmet seg. Det måtte være i nærheten. Det kan dukke opp hvert sekund....
Men de er ikke enkle å få has på. Varm drikke i koppen varmet.
Kjell Morten var "hund" og rapporterte detaljert over radioen. Det var godt med nysnø og herlig vintervær.
Men Ole Bernt skjøt en stor rådyrgeit.
Ole Bernt vommer ut.
Basen gir gode råd
Kjell Morten hadde planlagt et bedre måltid på kvelden. En stor rådyrsteik hadde stått og godgjort seg i stekovnen nesten hele dagen.
Så laget han et herlig måltid av rådyrsteika og mye tilbehør. Det ble litt av et festmåltid.
Vi jaktet søndag også. Men til tross for at vi både såg dyr og masse spor, ble det ikke nedlagt noe dyr.
Men det var en flott opplevelse å være med disse karene på jakt. Lun og fin humor, og artig å høre hvordan de rapporterer steder. Det var ikke alltid godt å holde orden på drev og postering på stripa, nedom lina, der Ole skjøt bukken i fjor, mellom tårnet og lang-ekra, lavoen osv osv. Men jeg koste meg hvert minutt og håper jeg kan ta en tur senere også.
Takk for en flott helg alle sammen.
fil: jostein/ja2004114.html