20240401 Kryssing av Finnmarksvidda

 

Så er jeg klar for avreise. I mars 1995 kjørte jeg over Finnmarksvidda med scooter sammen med en kolleger  i UNI Storebrand. Jeg møtte en ung mann fra Øytun som gikk på ski. Det så så fint ut ...

Så nå er det min tur. 29 år senere skal jeg gå på ski alene over Finnmarksvidda.

 

Jeg bestemte meg i november og spekulerte en stund på når jeg skulle dra. Men jeg kunne ikke vente for lenge for jeg hørte det kunne være vanskelig å få plass både på fly og fjellstuer.

Så ble det uka etter påske. For å få litt fleksibilitet i planen la jeg inn to dager på Mollisjok, men jeg ble bare en natt der også.

 

Flyet går via Oslo og i det fine flyværet kan jeg se ned på Sylan. Dit skal jeg uka etter Finnmarksturen.

 

Jeg fikk kontakt med Svein Iversen under planleggingen av turen. Han hentet med på flyplassen og kjørte meg innover til Turteberget. Det er det vanligste startstedet for skiturer over vidda.

 

Så er jeg endelig i gang.

 

Mye av turen over vidda går over islagte vann. Det er 4 kilometer til den første hytta og hele turen er over vannet Gaskejavri.

 

Straks fremme...

 

Fremme på Jotka fjellstue.

 

 Jeg ble møtt av Anna. Hun snakket Gauldaling og kunne fortelle at hun var Ålbygg.  Trivelig jente fra nabokommunen som hadde tatt seg jobb på Jotka :-).

 

Jeg fikk først beskjed om at det var fullt på Jodka, men jeg skulle få stå på venteliste og iallefall få ligge på gangen. Det kom ingen avmeldinger og jeg lå på gangen. Men her var det god seng og godt å være.

 

Jeg kikket meg litt rundt. Her i hundegården.

 

Samene pleier å tørke kjøtt som spises vår og sommer.

 

Steinar er sammen med kona Lisa oppsittere på Jodka. Her reparerer han på en kjelke. Men han tar seg tid til å slå av en prat.

 

Et guidet følge på 14-15 skiløpere kom like etter meg. Her sitter noen av de i stampen.

 

Lisa var en usedvanlig flink og trivelig dame. Her er hun i gang med middagen.

 

Vi fikk servert buljong i en kopp, og reinskjøtt, margbein og tunge. Tilbehør var kokte poteter, gulrot og en nydelig saus. Kjøttet kokes ganske lenge, men margbeinet, som er fra låret på reinen må ikke koke mer enn et kvarter. Margen fiskes ut med en smal gaffel. Kjempegodt og kraftig kost. Lisa sa at om en spiser en margen er en sikker på å komme frem til Mollisjok neste dag :-)

 

Så er det kveld på Jotka.

 

Lisa er superflink med mat. Her har hun disket opp med en super frokostbufè.

 

Det var tett på 30 kuldegrader på natta, men når i nitida på morgenen var det ganske godt i sola (en kunne bruke et par minutter på å pakke pulken uten votter). Og som du ser er det lite vind.

 

Jeg tenkte det var best å slippe avgårde det guidede turfølget først.

 

Så drar jeg videre. Takk til Steinar og Lise for et fint og trivelig opphold.

 

Det gikk ikke lenge for jeg nådde igjen turfølget. Det er så rart med det, når en er mange går det mer tid til det meste. Det er en av fordelene med å gå alene.

 

Jeg regnet med at det ville være mye scootertrafikk, men det var det slett ikke. Denne dagen var det maks  5 scootere å se. Her har jeg truffet oppsitter på Mollisjok Nils Torfinn Baldo. Det er dit jeg skal.

Han var på vei til Jotka med en gjest som hadde fått store gnagsår. Det er viktig for de å ta vare på gjestene sine.

Du ser såvidt rein i horisonten. 

Fantastisk terreng. 

 

Så svinger sporet ut på Jiesjavri. Det er Finnmarks største innsjø. Den er 13 km lang.

Veldig sjelden er det vindstille her. Men det er det i dag. 

Jeg går på den i ca 10-11 km. Her er jeg over.

 

Det gode været gjorde at det gikk raskere enn jeg hadde regnet med. Det var bare et par kilometer igjen til Mollisjok og klokka var bare halv tre...

 

Så jeg tok en laaang pause her...

 

Så dukket det opp to hyggelige damer. Det er Torunn og May-Tone fra Lakselv. Vi hadde flere felles kjente.

 

Jeg fikk spandere te og kaffe og her ble vi sittende en god stund. Her kommer Gunlill og Knut som jeg gikk forbi på vannet og som jeg blir godt kjent med etterhvert.

 

Jeg rakler videre. Godt å være her.

 

500 meter før Mollisjok deler løypa seg. Høyre er til Nedre Mollisjok (Lodge) og venstre er til Øvre Mollisjok. Jeg skal til Øvre.

 

På vei opp bakken dit jeg har hørt at det er mobildekning ved Øvre Mollisjok. 

 

Så er jeg her. Superfint sted. Badstua er huset lengst til høyre.

 

Knut og Gunlill er fra Tromsø. Skikkelig trivelige og gode folk. Vi avtalte å ta badstue etter middagen.

 

Jeg gikk inn og traff Nils Torfinn og Tom Andreas (over). Orntlig godkarer.

 

Tom er nevø til den kjente knivmakeren Hjalmar Strømeng.

 

Nils Torfinn serverte finnbiff med multekrem til dessert. Nam, nam...

 

Etterpå ville Tom vise meg litt rundt på scooter. Jeg var litt redd for multekremen for disse karene kan kjøre hardt. Men jeg fikk på meg skaller, skinnlue og scooterdress. Og så bar det avgårde.

 

Tom kjørte på, men jeg kleip meg fast. Nydelig natur.

 

Oppe på det fjellet som "deler natt og dag" som Tom sa. Langt der nede ligger Mollisjok.

Tom pekte på et fjell hvor det ligger en stor stein. En offerstein. Her skal en ofre noe hvis en vi at det skal gå en vel. Det kan være hva som helst, men noe må du gi fra deg. Mange tror på dette og det ligger visst litt av hvert ved steinen....

 

Så er det badstubad og Tromsøværingene er på vei.

 

Som Bengt Are sier: Magisk :-)

 

 

 

Neste morgen våknet jeg opp til sol fra klar himmel.

 

Jeg gikk ut sammen med Tromsøværingene. 

 

På dette strekket er det vidde på 430-450 moh. Utrolig stilig. 

 

Knut

 

Hvitt i hvitt

 

Deilig å bare gå og gå... 

 

Selv om det er kaldt drikker ganske mye, og ikke alt blir svettet ut.

 

Det guidede turfølget overnattet på Nedre Mollisjok og kommer i løypa derfra.

 

Artig at vi skulle møtes akkurat i stidele :-)

 

Så da gikk jeg sammen med de noen minutter.

 

Tidligere var det såkalte "ødestuer" mellom fjellstuene. Omtrent slik det er værskur i Sverige. Men samene (og andre) bruker scooter nå og har ikke det samme behovet. Dermed er mange forfalt og borte. Men der borte ligger det en - omtrent midtveis mellom Mollisjon og Ravnastua. En rød hytte som står åpen. Den er avmerket på kartet og guiden i turfølget fortalte at de hadde benyttet den til rasting på forrige tur da det blåste ganske hardt.

 

Her raster vi. Den ble ikke lenger enn nødvendig for i dag er det vind på 6-7 sm og det kjennes når det er 10-15 kundegrader. Men veldig greit å kjenne på det også og på hvorfor det er viktig med god utrustning.

 

Spaden kom også til nytte. Der borte er 4 skiløpere som teltet på vidda. Jeg traffe de senere og de fortalte at de hadde sett et "forrykende" nordlysshow kvelden før. Det var nok da vi satt i badstua :-/

 

Uffda. Så ikke så bra ut...

 

Gunlill har visst vært litt hissig på grøten.

 

Godt å få på hetta nå.

 

Så går jeg på litt mot Ravnastua.

 

Vinden løyer litt lenger nede. Har litt selskap i han der :-). Jeg synger og prøver å joike :-)

 

Her er jeg kommet til stidele på den nyåpnede eldste postrute. Den er nå DNT-merket Alta - Assebakti (så en artikkel fra åpningen i Karasjok årbok 2023).

 

Så er jeg fremme ved Ravnastua.

 

Her møter jeg Oscar. Artig kar. Han forteller at far er fra Jotka og mor fra Mollisjok.

 

Jeg fikk tildelt et eget rom i en hytte. Det er såpass lenge til middag at jeg tar en pose med havregrøt.

 

Jeg smurte skiene til neste dag. Det er jammen lenge siden jeg har smurt så mye med grønn Swix.

 

Badstua.

 

Det er som å bli født på ny :-) En ganske enkel dusjløsning. En stor "bukjel" står på ovnen med kokende vann. Herfra tømmer en over i en bøtte og blander med kaldt sånn at det blir passe temperatur, og så øser en bare over seg selv med en øse. "Gråvannet" forsvinner i en sluk i gulvet.

 

Hytta jeg bodde. Siden jeg kom er det kommet noen karer fra Stavanger. De har gått fra Assebakti. De ligger i det andre rommet på hytta.

 

Et hundespann kommer innom.

 

Så er det full fart videre.

 

Middag. Skikkelig god kjøttsuppe.

 

Etter dessert og kaffe finner Oscar frem trekkspillet.  Jeg fikk låne gitaren hans og spille med. Kona står i døra.

 

Ski på traktorhengeren har ikke jeg...

 

Jeg var dessverre inne da nordlyset danset som mest. Det som var spesielt her var at det var nordlyse over hele himmelen.

 

Ryper i trærne neste morgen.

 

Nydelig å se så fine fugler sitte å beite bjørkeknopper.

 

Havregrøt til frokost.

 

Flaggheising med sang er fast rutine på Ravnastua. Kona til Oscar var fra Haugsesund. Hun snakket samisk og ka haugesundsdialekt. Hun delte ut ark med sangen "O store Gud, når jeg i undring aner" på samisk, norsk, engelsk og tysk. Han syns den sangen passer godt på Ravnastua og lærte oss litt om uttalen før vi sang den på samisk og norsk. 

 

Til slutt sang hun en veldig fin salme. Hun sa at hun ønsket så gjerne at flere skulle bli kjent med Finnmark. Karasjok er en ting, men vidda og folkesjela her er helt spesielt.  Det var rørende og fint. Gode folk her på Ravnastua.

 

Hun hadde skaller på.

 

Så drar jeg videre, men tenker - hit vil jeg gjerne tilbake en dag.

 

Nå går løypa opp og ned i retning Assebakti. Jeg skal over det hvite fjellet du ser lengst der fremme (midt i bildet).

 

Der oppe er det en stor stein og jeg tenker at dette nok er en offerstein. Jeg tar ingen sjanser og gir en sjokoladebit før jeg går videre.

 

De siste 5 kilometrene til Assebakti er det nedoverbakke.

 

Og snart er jeg ned i furuskog.

 

Nede ved veien treffer jeg et ungt par som forbereder en transport til fjells med gjerdestolper. Gilde folk å prate med.

 

Så bærer det ut på elva. Den skal jeg følge i 15 km til Karasjok.

 

Men jeg må ha litt mat før jeg legger i vei for alvor.

 

Her er det litt scootertrafikk.

 

Men jeg finner hotellet, riktignok baksiden, og det er klart for ...

 

... sceneskifte. Jeg bodde på dette hotellet og og badet i samme badstua for 29 år siden også.

 

Men jeg var skrubbsulten og fant en pizzabar :-)

 

Der var det også et biljardbord og en som gjerne ville spille. Jeg tapte spillet, men vant en venn.

 

Jeg fikk litt tid i Karasjok og tar med dette bildet av den gamle kirka. Dette var den eneste bygningen som stod igjen i Karasjok etter tyskernes brent-jord-taktikk under krigen.

 

Så er det søndag og jeg har pakket og er klar til å ta bussen til Alta. Det er disse 4 damene fra Kristiansand/Søgne også.

 

Bussen var presis på minuttet.

 

Så plukket Svein meg opp på rutebilstasjonen og kjørte meg til Alta Folkehøgskole (tidl. Øytun). Her hadde Ånon ordnet med rom til meg. Jeg fikk også takket han for gode råd og tips under planleggingen av turen.

 

Nå er det bare hjemturen fra Alta igjen. Den gikk også fint.

 

Her er turen (blå strek).

Denne turen har vært en helt ubeskrivelig opplevelse for meg. Jeg skal love det er noe annet å gå på ski enn å kjøre scooter over Finnmarksvidda.

Naturen, snøen, været, skiføret, stillheten, maten, anstrengelsen - alt har vært helt nydelig. Likevel er det møte med folkene som betyr aller mest. Blide, gode, trivelige mennesker både på og imellom fjellstuene. Ekte folk. Hel ved. Hjertelig takk til alle. Dette ble en tur jeg vanskelig kan beskrive uten at tårene kommer. Tusen takk.

 

 

Skriv gjerne en kommentar på gjesteboka eller hopp tilbake til fotoalbum..

Fil: jostein/ja20240401.html