Lars Myra var vandret av sted
til himmerigs gleder og fred.
:/:Og Maren i Myra
gikk heime og styra
til likferd i ansiktet sved.:/:
Og allting blev ordnet galant,
og’n Lars nedi myra forsvant.
:/:Og Maren hu mista
en tåre på kista
-med mye besvær,det er sandt.:/:
Og presten sa: «Trøst deg min venn!»
Men Maren hun svarte igjen:
:/: «Nei,aldri jeg glemmer
hvad jorden nu gjemmer,
og han som har vandret derhen».:/:
Før Maren den kveld gikk i seng,
kom luskende naboens dreng.
:/: Han hvisket: «Du ,Maren,
han Lars han er faren,
men gå itj’ med sorga for leng’!»:/:
Men Maren hun svarte så pent:
«Jeg skjønner det ærlig er med ment.
:/: Men hjertet jeg mista,
til han som gjor’ kista,
så du er nok kommet for sent!»:/: